Sprekker i fasaden

Jeg vet ikke lenger hvilke forventninger jeg hadde før jeg dro. Det jeg visste om Iran fra før var for det meste inntrykk fra iranske venner i Wien. Inntrykk som ikke lignet på de jeg fikk gjennom mediene. Jeg trodde jeg var dratt til Iran med et åpent sinn, men ble konfrontert med egne fordommer da jeg merket at jeg reagerte på ting som at det hjemme hos Aida og Mahmoud som regel var Mahmoud som både laget mat og tok oppvasken. I et land der en kvinne kun er halvparten så mye verdt som en mann som vitne i en rettsak var jeg overasket over å se i hvilken grad statens holdninger stod i kontrast til holdningene til menneskene vi ble kjent med.

Irans motsigelser møtte oss allerede på flyturen fra Wien til Teheran. Vi gikk ombord i flyet sammen med kanskje 50 andre kvinner, nesten ingen av dem med hijab. Da piloten annonserte landing i Teheran startet forvandlingen, og vi marsjerte ut av flyet alle sammen med lange kåper og hijab på hodet. Damen ved siden av meg på flyet lo av meg da jeg strevde med å få skjerfet mitt til å sitte skikkelig, og sa spøkefullt at det kledde meg. Så ble hun alvorlig og sa “Iran er et bra land. Menneskene her er bra mennesker. Den der ” – hun pekte på hijaben min – ” er ikke bra, men det er politikk, ikke noe mer.”

Etter en stund ble vi vant med alle motsigelsene. Satelitt fjernsyn er forbudt, men Teherans tak er fulle av satelittantenner. Den statlige TV kanalen sendte alle dagene våre i Teheran kun filmer om revolusjonens helter, mens de ulovlige satelittkanalene produsert av eksil-iranere i California sendte musikkvideoer med unge iranske popsangerinner i miniskjørt. Alkohol er forbudt, men alt fra Smirnoff vodka til fransk vin kan kjøpes ulovlig, til blodpriser selvfølgelig. Å bo med noen av det motsatte kjønn en ikke er gift/i slekt med er forbudt, men Aida og Mahmoud omgikk reglene ved å invitere naboene på “forlovelsesfest” da de flyttet inn sammen. Aida gikk kledd i jeans og t-skjorte inne i leiligheten, men tok på seg hijab og lang kåpe for å sjekke postkassen som var to meter utenfor husdøra. Da det er lov å vise litt av panneluggen omgikk kvinnene i Teheran klespåbudet på kreativt vis med gigantiske elvisfrisyrer og tre lag med sminke.

Jeg var klar over at inntrykkene mine fra landet var preget av at vi for det meste var i kontakt med unge, høyt utdannede iranere fra landets større byer, men antallet mennesker som deltok i “feiringen” av revolusjonsdagen overrasket meg likevel. Gatene i Esfahan var fulle av smilende mennesker som delte ut sukkertøy og bakverk, kvinner i chador(farsi for “telt”), basij som ropte slagord som “death to the USA”, barn med iranske flagg, og menn bærende på dukker utkledd som amerikanere. I et land der menneskene vi kjente levde et tvunget maskespill i offentligheten visste vi ikke hvor seriøst vi skulle ta det hele. Jalil, vår venn og vert i byen, mente av de fleste som gikk i paraden enten fikk betalt for å komme, eller var redde for å miste jobbene sine om de ikke kom. Jeg la merke til at flere av kvinnene hadde på seg jeans og høye hæler under chadoren og lurte på om disse pleide å gå med chador på andre dager også.


En kvinne kom bort til meg der jeg stod og så på paraden.

– “What do you think of Iran? What is your religion? What do you think of Ahmadinejad? What do you think of the veil?”

Jeg lærte relativt raskt at å bli stilt inngående spørsmål om familie, politikk eller religion var noe jeg måtte vende meg til først som sist, og at en ikke trenger å bli fornærmet om det tredje spørsmålet en vilt fremmed stiller deg på gaten er “how come you don’t have any children?”. Vi ble etterhvert mestere i å svare unnvikende på politiske og religiøse spørsmål, og jeg svarte kvinnen så høflig jeg kunne at jeg jeg synes Iran er et nydelig land med veldig hyggelige mennesker, og at jeg ville ønsket meg at sløret kunne vært frivillig.

Kvinnen smilte, tilbudte meg hjemmelagede småkaker og ønsket meg velkommen til Iran. Jeg var lettet over at hun ikke insisterte videre på å diskutere politikk med meg. Dette var på revolusjonsdagen, den 11. februar i Esfahan, og dermed ikke stedet og tiden jeg ønsket å si min mening om Ahmadinejad eller iransk politikk. I går, to år etter, gjorde tusenvis av demonstranter nettopp dette i flere byer i landet. De har min fulle respekt.

Advertisements

~ by chicida on February 12, 2010.

6 Responses to “Sprekker i fasaden”

  1. Dette er knallgode bilder! #2 med alle damene og han lille gutten som jeg ikke så før på tredje blikket..#5 med hælene i “chador”. Veldig veldig bra.

  2. Utrolig spennende, både landet og inntrykkene dine, og veldig fine bilder..

  3. Bra innlegg, dette. (Uten å ha vært i Iran selv, stemmer dette på et vis med bilder jeg har dannet meg av iranske bekjente). Jeg lurer på om du har hørt om Shappi Khorsandi? Iransk, kvinnelig stand-up-komiker, men som snakker om Iran som landet hun ikke kan vende tilbake til. Også forfatter av “A beginners guide to acting English”.

  4. Oskar: veldig kjekt å høre, tusen takk!
    Prosalosa: Takk skal du ha, jeg håper det blir noe av planene dine :)

    Yoshimi: takk, og takk for tipset, jeg fant henne på youtube og er forelsket allerede! “Iran advocates free speech, its only after you speak that things get a bit…deathy..”

  5. For en fin bloggpost. Det er godt å lese om andre sider av Iran enn de man får gjennom mediene. Og helt nydelige bilder!

  6. Frøydis: tusen takk for skryt! Og ja, den veldig ensidige vinklingen på alt en hører om landet var motivasjon både for reisen og for bloggposten.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

 
%d bloggers like this: