Jeg trodde jeg skulle ha så kjempemasse tid. Med trening, swahilitimer og diverse frivillige engagement (jeg er visst blitt en sånn kjempeengagert en) er livet som arbeidsledig travlere enn jeg hadde trodd. Men litt Mad Men er det tid til. Det er tross alt snart jul. Ellers har jeg (takket være blogrebellen) endelig funnet ut hvem de fantastiske danserne fra Gotan Project sin video er: Les Twins. Å kunne bevege seg slik. Holy balony.

* Finn et sted der du greier å skrive. For meg er dette en lesesal på et bibliotek i byen uten internett, som ligger i passe avstand hjemmefra(ikke så langt borte at jeg ikke gidder å dra dit, men langt nok borte til at jeg må ta med niste og ikke kan stikke hjem i lunsjen)

* Pakk med god niste. Lag supergod middag kvelden før og ta med rester. Det hjelper på motivasjonen å ha gresskar-curry eller tomatsalat med mozzarella som premie etter fullført første skriveøkt. Og det hjelper på lommeboken å ta med niste.

* Tving deg ut av huset, så tidlig som mulig. Jeg trenger avtaler. Om du er mer samvittighetsfull enn meg(og har fullere lommebok), avtal frokost med en venninne på en café nær lesesalen din. Jeg har avtalt å jobbe frivillig en time eller to på morgenen for en organisasjon jeg håper vil ansette meg en gang i fremtiden. Da kan jeg ikke sende melding å si “ææh, forsovet meg litt, utsette en time..?”

* Dette er kanskje min greie, men for meg hjelper det å være opptatt. Jeg trenger å fylle kalenderen med avtaler, så jeg ikke kan lure meg selv med tanker som “om jeg ser den buffy-episoden nå kan jeg jo skrive litt i kveld i stedet..” Jeg skriver ikke om kvelden. Ikke før jeg måmåmåmå, og det er noen uker til enda. Om jeg er opptatt hele kvelden er jeg nødt til å skrive om dagen.

* erklær en tid av dagen som “fritid”. Denne tiden har du ikke lov til å ha dårlig samvittighet for å ikke skrive. Du skal i stedet gjøre andre ting, og det skal være gøy. Sport, gitartimer, hva som helst. Å drive med noe en liker der en ser fremgang hjelper på den indre hateren som sier “jeg kan ingenting! Jeg kommer aldri til å fullføre oppgaven min eller graden min eller få en jobb eller bli fotograf for National Geographic eller lære persisk eller ta over verden!”. Da kan du i hvertfall svare “men jeg kan stå på hodet uten hjelp av veggen!”(det kan jeg, nemlig!)

Tell ‘em Jay Smooth!

Det begynner å bli mørkt og jeg følger nesen oppover, i håp om å finne et sted med utsikt over byen. Jeg havner i en sky av italienske turister som synger “bella ciao bella ciao” som bare italienere kan, og holder på å snuble i en haug med miniatyreifeltårn som en gateselger har lagt ut til salgs på bakken. Jeg er endt opp der alle turister ender opp på varme sommerkvelder i Paris, ved Sacre Coeur.

Manglende franskkunnskaper og generell uvitenhet om både landet og byen skal ikke få ta knekken på min udødelige tro på at jeg, som eneste utenlandske besøkende, ikke er en turist. Ikke her, ikke noe sted. Jeg forviller meg nedover mot sentrum igjen i håp om å “oppdage” noe som det ikke er bilde av på halvparten av postkortene fra Paris. Jeg plukker meg ut en trapp ved en finere uterestaurant, og tar frem lavbudsjetts-middagen min – smørbrød mekket på et kjøkken i Zürich samme morgen. Gjestene ved restauranten er alle pent kledd, jeg prøver å gjette hvem som er lokale og hvem som er turister. Jeg legger ekstra merke til en av kellnerne, i skjorte og dressvest blir alle menn penere. Sympatisk smil. På tide med dessert, hjemmelaget sveitsisk sjokoladekake. Tviler sterkt på at de der nede får bedre mat. Kellneren min svinger seg mellom bordene.

To eldre menn møtes på trappen min. Den ene bærer på en gitar, den andre på et alkoholproblem han tydeligvis har hatt noen år. Jeg hadde tatt ham for å være uteligger hadde han ikke vært så elegant kledd. Franskmenn. Jeg får øyenkontakt med den ene kellneren, som smiler lurt mens to tyske turister prøver å bestille kaffe på haltende fransk. Desverre feil kellner. Siste rett, to aprikoser og en fiken, blir proviant på veien hjem til Sophias leilighet i Montmartre. Det er den med den grønne døren, det lille kjøkkenet og utsikten til bakgården. Selvfølgelig.

Ja. Dere leste riktig. Jeg greier 30 armhevinger. Flere om jeg har treneren til å pushe meg. Men jeg tar 30, daglig, alene før frokost. I’M AN ANIMAL!! Så for de som har lurt på hvorfor jeg ikke har blogget på en stund(og det gjør meg fryktelig glad at noen lurer på dét), jeg har trent i hele sommer. Ikke overdrevet engang. Jeg har vært på treningsleir til Frankrike og trent på morgenen i kald kald morgendis, og trent på ettermiddagen i het het ettermiddagssol. En uke lang. Og det var fantastisk! Også har jeg vært på treningsleir her i Wien. Egentlig skulle det være en helg, men siden gjestene fra Frankrike kom tidligere enn planlagt gjorde vi en uke utav det. Vi er alle fanatiske. Det ryktes at vi er en sekt. Det er ikke så langt i fra. Og det aller beste: min plan om å matche meg med Buffy i buff-ness er i ferd med å lykkes, jeg er centimeter ifra å greie denne:

Det kommer til å bli tidenes partytriks.

Den nye hobbyen min er en kampsport som jeg er blitt så begeistret for at jeg har begynnt hver dag med muskeløvelser de siste ukene. Dette etter å ha innsett at jeg er noe så til de grader svakelig. Jeg har alltid vært relativt slank, og som kvinne er det jo ingen vits i å trene om en ikke skal slanke seg. Jeg har fremdeles litt magemuskler etter min periode som kroppsfiksert tenåringsjente der jeg hadde misforstått at situps ikke fjerner fett. Men armmuskler? Nope. Første treningen tok resten av gruppen 40 kollektive armhevinger, jeg greide ikke en. one. numero uno. Jeg kommer halvveis ned til bakken, og der er det stopp. Gummi-Tarzan er mitt navn.

Men nå har jeg et nytt mål. Vi hadde en superübertrener fra Sveits på besøk i helga som trente oss(jeg stod opp kl. 7 i går for å trene, er så imponert over meg selv at jeg benytter enhver anledning til å fortelle dette), og han skulle ha oss til å la oss falle strakt fremover fra stående posisjon, lande på knyttnevene(vi trener på parkettgulv), ta en armheving og kaste oss opp i stående posisjon igjen. Altså den dagen jeg kan dette skal det i hvertfall brukes som partytriks. Frem til den tid øver jeg fremdeles på den ene armhevingen.

* Buffy the Vampire Slayer er mye kulere enn Jill of the Jungle, men Buffy har dessverre verdens teiteste navn.

Men så kom våren, med hormoner, solskinn og piknik i parken. Og jeg husker hvorfor jeg forelsket meg i deg da vi først møttes. Jeg har ikke sett innsiden av en T-bane på flere uker, jeg sykler rundt på leiesyklene dine, kjører longboard ved kanalen din, drikker utepils med gamle venner, spiller frisbee med nye. En kamerat fra den andre siden av kloden har bestemt seg for å flytte hit for å bli bedre kjent med deg, andre venner melder om spontanbesøk, er jo praktisk, at du er her midt på kontinentet.

Men skal dette fungere over lengre tid må forholdet vårt endres på visse punkter:
- Du må ansette meg, i en stilling jeg liker. €7,50/t for en studentjobb der jeg er like utbyttbar som en robot er det flere som kan tilby meg
- Jeg trenger pusterom. Der jeg bor nå kan jeg invitere nøyaktig to gjester før det begynner å bli klaustrofobisk. Et kjøkken stort nok til å invitere alle jeg vil på rødvin og sene samtaler. Kan du gi meg det?
- Jeg vil ikke lenger godta de delene av personligheten din som har plaget meg mest tidligere. Et par uvaner kan jeg leve med, røykingen, og grettenheten, det er slik du er, det er ok. Men rassismen, det at du gir folk ulike sjanser utifra hvilken hudfarge de har, der må noe endres. Jeg er klar over at du ikke kan endre deg over natten, men vil du være Min by, ikke bare en langvarig flørt, da må du være forberedt på at det er noen ting jeg ikke kan godta.

Jeg er ikke noen som forelsker seg lett, jeg er for glad i dét å slippe unna forpliktelser. Men når jeg først har bestemt meg for å starte et lengre forhold med noen er jeg heller ikke redd for å investere i forholdet. Så ingen fare, problemene våre skal vi nok greie å jobbe med, jeg er i hvertfall klar til innsats.

Videoen er Regissert av Prisca Lobjoy, som også har laget denne fine:

Noen lyst å lære meg tango?

originalen:

andre kjærlighetserklæringer:

“Tid for klare ord”