Erykah Badu slipper New Emerykah Part II i slutten av Februar, med features og beats av Madlib, J Dilla, ?uestlove og Shafiq Husayn. Den første singelen “Jump in the air” skal slippes på nettet i ti forskjellige versjoner, en hver uke fremover og hver av dem med forskjellige MCs. Første versjonen med Lil Wayne(!) og Bilal her
Bilde: googlet, fotograf ukjent
Ting som lyser opp hverdagen i en eksamenstid som kun består av pendling mellom leiligheten og biblioteket:
Jeg har vært usikker på om jeg ønsker å blogge om psykiske problemer. Blogging er skummelt nok i seg selv. Å ikke vite hvem som er der ute. Jeg står her på scenen med blendende lyskastere og snakker til et usynlig publikum som hverken klapper eller buer.
Jeg har prøvd meg litt frem i Real Life. Jeg tok følge til trikken med en venninne fra studiet, ingen veldig nær venninne, noen jeg sitter med i forelesninger og tar en kaffe med iblandt. Hun spør meg hvor jeg skal, og jeg vurderer i et halvt sekund å komme med en eller annen løgn. “Jeg skal på trening”. “Skal treffe en venn”. Men så tar jeg meg i det og svarer ærlig. “Jeg har terapitime”. “Hva slags terapi da?” spør studievenninnen. “Psykoterapi”. Psyko. Psyko, psyko, psyko, psyko, psyko. Psykopat, American Psycho. “Åja, hvem går du til? Jeg går til en oppe i Ottakring, men jeg vurderer å skifte, er din flink?”.
Etter at jeg har valgt å være åpnere rundt egne psykiske problemer er det som om jeg plutselig har fått det hemmelige passordet til nye sider av folk. Oppegående mennesker, som organiserer filmfestivaler, tar mastergrader, reiser verden rundt på egenhånd, er profesjonelle sportsutøvere, journalister og gode venner. Ikke til tross for, men på grunn av terapitimer og antidepressiva. Behandling er ikke en psykdom i seg selv, men mestring av denne.
Jeg også har fått min andel sjokkerte reaksjoner. Det å gå i terapi er liksom å innrømme ovenfor seg selv og verden – “jeg er en sånn gal en”. En inspirasjon for det å være åpen om mitt gale jeg har vært bloggeren Ida Jackson, eller Virrvarr som hun er kjent som på nett. Virrvarr skriver om psykiske problemer, om diagnosen sin, og om helsenorges behandling av psykisk syke. Hun skriver også om feminisme, politikk, litteratur, sex og sosiale media. Og hun skriver bra. Så bra at hun er blitt kåret til Norges beste blogger, har gitt ut bok, og er blitt invitert til å representere nettverdenen i debattprogram på NRK. Om hun er en sånn gal en er det å være gal kanskje ikke så galt? Jeg er i hvertfall ferdig med å tie det ihjel.
-20°C og snø er veldig mye bedre enn -2°C og snø. Her snør og snør og snør det, men alt blir til slaps. Satt på toget til Gardermoen etter en uke i det som skal bli min nye hjemby snart og merket at det ikke kjennes helt som hjemme enda. Men så på vei inn på flyplassen så jeg at perrongen på Gardermoen er dekorert med et ordtak på..swahili?
Hakuna atekelezaye zaidi ya aliyojaaliwa
Ingen kan utrette mer enn hun har talent til
Det skal visst være et norsk ordtak, men kjenner det ikke igjen. Janteloven? Er ikke så viktig. Symbolikken i at det siste jeg ser når jeg forlater Norge er et ordtak på swahili er nok. Et lysende neonskilt med “Chicida, Oslo er byen for deg!” ville ikke vært mer tydelig.
I mellomtiden nyter jeg Østerriksk “folkemusikk”, de rapper på en dialekt jeg ikke tør å prøve å oversette, men videoen sier egentlig alt:
Jeg har lov til å:
- gjøre ting relatert til andre fag enn det jeg har eksamen i
- ta armhevinger *
- ta oppvasken *
- dysje *
- spise **
* maks èn gang til dagen
** men ikke lage treretters
Jeg har ikke lov til å:
- lage nye fotoalbum på facebook
- lete etter couchsurfere i Nairobi
- bake
- sortere platesamling
- lage en ny event på facebook
- gå til butikken for å kjøpe melk til kaffe
- se videoen til Jay-Z sin “On To The Next One” for 534te gang
- lage kaffe
- klippe håret
- tagge alle bildene i mitt nye album på facebook
- rydde i godteriskuffen på kjøkkenet
- kommentere alle bildene i mitt nye album på facebook
- lage kaffe
- tegne utkast til sminken til ny imaginær startrek film
- kommentere alle bilder i venner sine album fra ifjor høst på facebook
- lage kaffe
- prøve ut utkast til startrek sminke på meg selv
- blogge
- lage lister over ting jeg ikke har lov til å gjøre når jeg egentlig må lese til eksamen
And now for something completely different:
Jeg greier ikke å bestemme meg for om jeg vil bade i eller spise opp videoen til “On To The Next One”.
“MJ at Summer Jam, Obama on the text
Y’all should be afraid of what I’m gonna do next”
Da var det overstått. Sirkuset vi kaller jul har forlatt byen, og det har jeg også. Det gikk ikke så galt en gang. Nissen kom, og Askepott, og jeg har spist nesten gjennomgående de siste fem dagene. Det ble faktisk nesten hyggelig. Men det er godt å ha litt pustepause. Nå har jeg et døgn alene i hovedstaden, og har brukt de første timene til å prøve å venne meg til tanken å kanskje bo her en gang i løpet av det kommende året.
Jeg skulle ikke tilbake til Norge jeg. Det var aldri en del av planen. Og jeg har vært negativ og tenkt på alle konsertene i London og alle caféene i Berlin og på det kalde været og på.. Nordmenn. Som eksil nordkvinne kan jeg heve meg over alle de “typisk norske” finurligheten som jeg ikke lenger er en del av. At en bytur nødvendigvis innebærer å drikke seg drita, at restaurantregninger blir delt etter sirlig utregning av hvem som har spist og drukket hva, at det å starte en samtale med noen du sitter med på et fly blir sett på som galskap, dette er typisk norsk. Typisk for disse rare menneskene, der oppe i nord, i landet jeg reiste fra.
Denne tankegangen er veldig praktisk i forhold til Wien også. Disse østerrikerne, som har gjort syting til en folkesport, som velger partier som har “hjemland istedet for islam” som motto, og som i 2009(snart 10) har gatenavn som “lille negergate”, jeg hører ikke til dem jeg. Som utlending har jeg den behagelige posisjonen å kunne kritiserer både stedet jeg bor og stedet jeg kommer fra, uten å måtte føle meg ansvarlig for tilstandene noen steder.
Men jeg tror jeg må finne mitt eget Oslo. Jeg begynner med å ta inn detaljene. Nå sitter jeg på et lite offentlig bibliotek i byen, og skriver på en Mac. Oslo har offentlige Macs. Biblioteket har også barnebøker på somali, kurdisk og farsi. På hjemmesidene til SiO har de toalettmennesker en kan trykke på for å velge om en bor med barn, partner, eller alene. Aleneknappen er en kvinne. En kvinne står som symbol for “person”. Lånekassen sine hjemmesider har illustrasjonsbilder der studentene ikke bare er blonde, blåøyde nordmenn. Kassamannen på Rema 1000 rundt hjørnet er hyggelig. (Etter noen år i Østerrike hadde jeg glemt at det finnes hyggelige kassamennesker). Jeg tror jeg skal klare å finne mitt eget Oslo. Jeg trenger bare litt tid til å bli vant med tanken.
Ferie. Nesten. Hadde siste eksamen før jul forrige uke, så det kjennes som ferie, men det er bare juks. Alle de store eksamenene og referatene og innleveringene kommer etter ferien. Rett etterpå. Skikkelig dårlig gjort. Men det har vært en deilig late-som-det-er-ferie-helg. Jeg har sovet lenge og ligget i badekaret med tente stearinlys og hørt på Billie Holiday og danset med tærne. Også har jeg bakt sjokoladekake i pysjamas, med håndkle på hodet. Og sett tv-serier midt på natten, sett igjen gamle venner jeg ikke har sett på lenge og sett actionfilm på kino(3D tilogmed). Så julefølelsen sniker seg på. For øyeblikket bare en god julefølelse, får se hvor lenge den holder.
Denne Ms. Holiday har noen fantastisk flotte man-eater tekster:
Men flock around me
Like moths around a flame
And if their wings burn
I know I’m not to blame
When I hurt his feelings once in a while
his only answer is one little smile
I’ve got that man crazy for me
He’s funny that way
(Hennes versjon av Gene Austins “She’s funny that way”)
When we want to love, we love
When we want to kiss, we kiss,
With a little petting, we’re getting
Some fun out of life
Huhei, jeg er blitt tagget for første gang, og det av kvinnekongen selv Anne Aaby. For de som ikke vet hva et meme er(jeg måtte sjekke), er det litt som et kjedebrev, bare uten trusler om dårlig sexliv eller tidlig død eller evig ulykke, og i det hele tatt mye mer hyggelig. Og så rimer det på prim.
Hele tre ting du husker som om det var i går
Haiketur til Kroatia med hun som er så langt borte for tiden.
Å skvise meg selv og sekken min inn i en dalladalla fyllt til randen med mennesker, stemmer og musikk, og tenke hva i &(%&¤% er det jeg har begitt meg ut på.
Å drikke te og synge norske, tyske og persiske sanger med en gjeng gutter i Yazd som snakket like mye engelsk som jeg Farsi.
Tre ting du misliker
- “sudern” – østerriksk for “syting for sytingens skyld”
- teoretikere som tror teoriene deres blir mye mer teoretiske om de bare skriver hver setning tre ganger mer abstrakt enn det som strengt tatt er nødvendig. (eksamenstid..)
- slaps.
Tre ting du liker godt
- mennesker (særlig de som utfordrer meg)
- språk (swahili akkurat nå)
- musikk
Tre blogger du besøker daglig
- prosalosa
- kvinnekonger
- vårløk
Tre sanger du hører på for tiden:
Tre tv-program du følger med på
The Mighty Boosh
Wonderfalls
Glee
(alle over internet)
Tre bloggevenner du vil sende denne utfordringen videre til:
- Vårløk
- Asthmabunny
- Prosalosa
Ny video fra Mos Defs nyeste album:
Beaten er laget av Madlib’s lillebror Oh No som har samplet Selda Bağcan, en tyrkisk sangerinne og gitarist som ble fengslet i 1980 og 1984 for sine politiske tekster.
Om du ikke snakker tyrkisk er det kun de første 40 sekundene av det neste klippet som er verdt å se, det er Selda Bağcan (til venstre) som får høre Mos Def sin versjon av sangen hennes.
Om du snakker tyrkisk: Jeg vil veldig gjerne vite hva de snakker om! Hun virker jo fornøyd med det hun hører, fru Bağcan.
Si Hva?