Ferie. Nesten. Hadde siste eksamen før jul forrige uke, så det kjennes som ferie, men det er bare juks. Alle de store eksamenene og referatene og innleveringene kommer etter ferien. Rett etterpå. Skikkelig dårlig gjort. Men det har vært en deilig late-som-det-er-ferie-helg. Jeg har sovet lenge og ligget i badekaret med tente stearinlys og hørt på Billie Holiday og danset med tærne. Også har jeg bakt sjokoladekake i pysjamas, med håndkle på hodet. Og sett tv-serier midt på natten, sett igjen gamle venner jeg ikke har sett på lenge og sett actionfilm på kino(3D tilogmed). Så julefølelsen sniker seg på. For øyeblikket bare en god julefølelse, får se hvor lenge den holder.
Denne Ms. Holiday har noen fantastisk flotte man-eater tekster:
Men flock around me
Like moths around a flame
And if their wings burn
I know I’m not to blame
When I hurt his feelings once in a while
his only answer is one little smile
I’ve got that man crazy for me
He’s funny that way
(Hennes versjon av Gene Austins “She’s funny that way”)
When we want to love, we love
When we want to kiss, we kiss,
With a little petting, we’re getting
Some fun out of life
Huhei, jeg er blitt tagget for første gang, og det av kvinnekongen selv Anne Aaby. For de som ikke vet hva et meme er(jeg måtte sjekke), er det litt som et kjedebrev, bare uten trusler om dårlig sexliv eller tidlig død eller evig ulykke, og i det hele tatt mye mer hyggelig. Og så rimer det på prim.
Hele tre ting du husker som om det var i går
Haiketur til Kroatia med hun som er så langt borte for tiden.
Å skvise meg selv og sekken min inn i en dalladalla fyllt til randen med mennesker, stemmer og musikk, og tenke hva i &(%&¤% er det jeg har begitt meg ut på.
Å drikke te og synge norske, tyske og persiske sanger med en gjeng gutter i Yazd som snakket like mye engelsk som jeg Farsi.
Tre ting du misliker
- “sudern” – østerriksk for “syting for sytingens skyld”
- teoretikere som tror teoriene deres blir mye mer teoretiske om de bare skriver hver setning tre ganger mer abstrakt enn det som strengt tatt er nødvendig. (eksamenstid..)
- slaps.
Tre ting du liker godt
- mennesker (særlig de som utfordrer meg)
- språk (swahili akkurat nå)
- musikk
Beaten er laget av Madlib’s lillebror Oh No som har samplet Selda Bağcan, en tyrkisk sangerinne og gitarist som ble fengslet i 1980 og 1984 for sine politiske tekster.
Om du ikke snakker tyrkisk er det kun de første 40 sekundene av det neste klippet som er verdt å se, det er Selda Bağcan (til venstre) som får høre Mos Def sin versjon av sangen hennes.
Om du snakker tyrkisk: Jeg vil veldig gjerne vite hva de snakker om! Hun virker jo fornøyd med det hun hører, fru Bağcan.
Det er den tiden på året. Jeg bare drømmer. Jeg drømmer om å dra lang lang bort, jeg drømmer om ting jeg vil gjøre det neste året, den neste måneden, dagen, timen. Jeg forelsker meg i nye sanger, og ser på gamle bilder.
London var nydelig. Stort og kaotisk og fullt av stressede mennesker, og overvelmende! Jeg hadde glemt at en by kan være så stor. Ikke bare på grunn av størrelsen, og tiden det tar å komme fra A til B, det er ikke noe nytt. Men at jeg lar meg stresse av menneskene er nytt. Og at jeg lot meg stresse av London var uventet. London er liksom så hjemmekoselig. Har bare vært der en gang før og husker ikke mye av turen, men London er liksom London. Det er ikke New York eller Hong Kong eller Tokyo. Likevel.
Men det tok en dag, så var jeg klar til å innta byen for fullt. Og det gjorde vi. Vi så Masta Ace på Jazzcafe, gikk på Bookslam og Mos Def konsert, og hørte Andreya Triana synge med en sånn loop boks som Andrew Bird bruker. Vi spiste indisk i Brick Lane, var på Shoreditch sunday up market, og så Lion King musical. Obligatorisk.
Språk: Chicidask, en suppe av et språk, kokt på følelser og erfaringer, krydret med norsk, tysk og engelsk med en dæsj swahili for å heve smaken.
Opphav: Mange års intens lytting.
Jeg ble kjent med den for noen dager siden, og har ikke greid å slutte å tenke på den siden. Jeg prøver å huske hvordan den var, og hvordan det vil kjennes å la den fylle ørene mine igjen. Fylle dem til det kjennes som om jeg er i ferd med å sprekke av nytelse. Noen liker de som begynner rolig og beveger seg langsomt mot høydepunktet, andre de som er mer direkte. Men smaken er som baken; den forandrer seg med tiden.
Mine øreorgasmer blir for tiden utløst av denne sangen:
Voice snakket til meg på radioen sent igår kveld, og jeg forelsket meg på stedet.
Hun snakket om musikken sin med en intervjuer som prøvde litt for hardt å høres cool ut og var litt for nervøs til å få det til. Men Voice var cool. Hun spiller her i morgen men jeg får ikke sett henne. Så jeg har fordypet meg i myspace siden hennes istedet.
Your world is make believe
But I keep pretending that I’m flexible
So you think your will’s got me bending
Putting all your energy into negativity
You holding over me while you’re steady scheming
But I’m making moves
While you’re sleeping and dreaming
Of being larger than life
Your own hype you believing
I Am…
…Mother of two young beautiful men-children
…an enjoyer of life
…a Seeker
…a Teacher (of New Orleans youth city wide)
…a Lover
…a Record Label Owner
…a Griot
…a Doer
…optimistic
…an Artist
…usually smiling
…learning
…fearless
…silly
…evolving
Jeg gir vekklengselen skylden for at jeg drømmer så rart for tiden. Idag fant jeg igjen en drøm i boken min som jeg skrev ned for noen dager siden, men hadde glemt ut allerede;
Va på familiemiddag med Onkel Jan, Eddie Izzard, Noel Fielding og Russel Brand. Broren min va der åg, og holdt ein konsert med gitaren sin. Han va flinke men fekk kjeft av kritikerne for å spela for mange cover sanger. Eg hadde udstilling med bilder fra reisen min i Afghanistan, der eg va ei lidå svenske jenta som blei venn med alle ungane. Min indiske tante syns ikkje bildene va någe imponerande. Broren min og Onkel Jan sendte meg ud i ein taxi og sa eg måtte skynda meg for å rekka flyet.
Jeg bruker dagene på å skrive oppgave og på å late som jeg skriver oppgave. Jeg veksler litt mellom de to, men jeg er flinkest til å late som. Å late som betyr at jeg ser en bitteliten episode av Never Mind The Buzzcocks før jeg begynner å skrive eller at jeg skriver noen en melding på facebook som jeg ikke har snakket med på lenge, fordi det er jo viktig å holde kontakt og litt ekstra viktig akkurat nå. Jeg prøver å fokusere på målet. Når jeg er ferdig er det blitt slutten av november og da drar jeg til London, og det skal være premien min for å fullføre denne oppgaven.
Men jeg tror jeg fokuserer litt for hardt på målet når jeg sitter å lager Mos Def playlister på youtube mens jeg drømmer om Mos Def konsert, og ser på google maps kart over London mens jeg ser for meg hvor jeg skal gå og hvor jeg skal drikke kaffe og hvor jeg skal høre Andreya Triana synge og hvor jeg skal på Mos Def konsert. Det er bare fem dager, og det er bare London, men jeg skal besøke en fining og spise bagel og sitte på café og gå på bookslam(jeg vet ikke engang hva en bookslam er men om det ligner noe på en poetryslam(og det tror jeg) gleder jeg meg masse), og det skal bli så bra. Og nevnte jeg at jeg skal på Mos Def konsert? Jeg skal på Mos Def konsert.
For de som ikke kjenner Noel Fielding anbefaler jeg å bli kjent med Pete Sweet.
Et av høydepunktene ved Barcelonas årlige byfest la Mercé er “correfoc” – flammeløpet. Barn og unge utkledd som fargerike djevler danser gjennom gatene med fyrverkeri bundet på toppen av lange spyd. De brannsikre guerilla-aktige klærne er skumlere enn de fleste kostymer jeg har sett på gaten her til Halloween.
I likhet med Halloween feiringene her visste hverken barna eller de voksne jeg snakket med bakgrunnen for tradisjonen. Men hvem trenger en grunn til å kle seg ut og lage fest?
Fordomsfulle Southern Railways. Bare fordi jeg bestiller den billigste “single” billetten trenger de vel ikke stemple den med “STD”?
Si Hva?